Okei, jeg får ta en pause fra å ha bloggepause, som egentlig ikke er en bloggepause, men bloggesølibat, og ikke sølibat fordi jeg vil holde meg til “tiden er inne” eller oppnå NIRVANA, men fordi jeg har så mye annen action goin’ on right now, tegneseriedeadlines, studiestart, generell herjing, you name it, og dermed funker det fett å rett og slett IGNORERE at denne bloggen, denne VENTILEN for eventuelle tanker jeg måtte brenne inne med, eksisterer. Midlertidig.
Men jeg titter selvsagt innom her for å se hvordan det står til midt i oppstyret, og søkefrasestatistikken er jo som kjent noe jeg er ganske interessert i. Et tema som går igjen mye i statistikken der nå om dagen er tatoveringer. Og jeg kom på at tatoveringer kunne vært interessant å kjapt ta opp her.
Jeg har ikke noe imot tatoveringer, eller TATTISER som det egentlig heter (du vet det selv, innerst inne i hjertet ditt), men tankene bak tattisene er ofte så sykt HARRY. Jeg har personlig sett folk henvende seg til mennesker med et visst tegnetalent på fest, og spør om de gidder å tegne en tatovering for dem. Greit nok, om man vil slippe å lete seg gjennom uendelige mengder med forhåndstegnede motiver for å finne noe som 100% går hånd i hånd med det man ønsker seg er det ikke så dumt å huke tak i noen som kan tegne selv. Men så begynner de å forklare den sykt dype meningen bak tatoveringen.
“Jeg har gått gjennom så mye i løpet av oppveksten min. Jeg fikk liksom aldri blomstret fullt ut før jeg ble myndig, og jeg ønsker å symbolisere alt det vonde og transformasjonen til mitt fullendte jeg gjennom denne tatoveringen. Motivet skal være av en stolt hjort, som symboliserer min sjel. Den skal ha gigantiske pegasusvinger for å minne meg på alle guttene jeg har spredd beina for, samt fedrene til mine to barn som bor hjemme hos mamma og pappa. Den skal også stå på en haug av hodeskaller, som symboliserer alt det vonde, all misbruken, all alkoholen og pengemangelen da jeg trengte prevensjon. Men de øverste hodeskallene, som hjorten står på, skal ha blomsterkranser på hodene sine, for å vise at hjorten, altså meg, min personlighet og sjel, endelig står i full blomst, og endelig er blitt den perfekte enheten jeg alltid har vært ment til å være.”
HALLO. Seriøst, det der er ikke en gjengivelse av en begrunnelse jeg har hørt på ordentlig eller noe, dette diktet jeg opp nå. Var utrolig vanskelig. Men det nifse er at EKTE sånne begrunnelser er tusen ganger mer spaca. De er kulminasjonen av tanker litt sårede sjeler har gjort opp i retrospekt av sitt eget liv, og ofte med en klein, lite selvironisk vinkling. De tar seg selv seriøst i så stor grad at det er mer komisk og teatralsk enn dypt og ektefølt. Men, who am I to judge. Jeg er bare en tufs.
Programmer som Miami Ink har vel litt det samme, folk som kommer til tattissjappa og ønsker seg tattiser med omfattende historier bak. Har riktignok ikke sett så mye på det programmet, og stort sett har tattisene kundene ønsker seg begrenset seg til at bikkja deres er dau og de vil ha en John Deere-traktor på venstre overarm for å symbolisere bikkjas politiske standpunkt, men er sikkert typer av samme sort som eksempelet jeg diktet opp der også, innimellom.
Tydeligvis er det en del mennesker som bruker tattiser for å definere seg selv, for både seg selv og andre. Tattisen forteller hvem de er. En edel tanke, men jeg kan ikke unngå å spørre: HVA HAR DE PERSONLIGHETEN SIN TIL? Selv ville jeg fokusert på å bli trygg på den jeg er og være den personen blant andre mennesker, fremfor å måtte illustrere det med en tatovering. Litt som med at jeg stort sett prøver å uttrykke sinnsstemningen min i tekster ved å formulere meg på riktig måte, istedetfor å ty til bøttevis med smileys. Bruk mer tid på å utvikle hvem du er enn på å utvikle symbolet for hvem du er!
Men jeg har som sagt ikke noe imot tattiser. Folk som skaffer seg tattis på grunnlag av at det er sabla kult, det respekterer jeg. Og tidvis ER det jo sabla kult. Jeg synes ikke alle tattiser er like kule, men så lenge folk har skaffet dem på grunnlag av at det er så uendelig kult skal jeg ikke klage. Det er tanken som teller, og for meg virker det langt mer rasjonelt å tatovere seg fordi det er kult enn å tatovere seg fordi man skal være dyp som faen.
Jeg synes også det skal være lov å belyse enkelte aspekter av livet sitt gjennom en tattis, bare man ikke overdriver på samme måte som de jeg klager over her. Liker du Star Wars? Tatover Han Solo på brystkassa! Er du kristen? Tatover et fint bibelvers du liker på skulderen! Er du glad i TV-en din? Tatover “Jeg er glad i TV-en min!” i panna! Seriøst, slike ting er helt greit. Og gjøres det riktig kan det være kult, fint… eller både kult og fint.
Selv har jeg ingen tattiser, og jeg har egentlig ingen planer om å ta noen, sånn inntil videre. Jeg liker egentlig kroppen min som den er, uten noen form for utsmykkinger eller lignende, det eneste er et arr fra inngrep som er gjort siden jeg ble født med kryptorkisme, men det er ikke noe som har en vesentlig rolle i livet mitt. Når jeg kommer på det er jeg mest sånn “oi, stemmer, jeg har et arr der, ja, det har jeg ikke tenkt over på flere år”.
Men om jeg skulle hatt en tattis skulle det vært noe kult noe. Husker da jeg jobbet på Bunnpris og fikk idéen om å tatovere strekkoden til en vare på hånda, sånn at hver gang man sitter i kassa og behandler kunder så slås strekkoden på hånda inn hver eneste gang man beveger den foran laseren som leser strekkodene. Alt annet enn praktisk, men det hadde vært morsomt og teit på en absurd måte. Noe annet er å tatovere et kors på haken, sånn at det liksom er et hakekors. Eller tatovere seg en bart. Uansett kommer jeg nok ikke til å ta noen av disse, om jeg skulle hatt en tattis. Det mest sannsynlige, tror jeg, hadde vært å tatovere en liten tegning jeg selv har laget. Mest sannsynlig av figuren Arild, for det ser ut til at han ikke kommer til å gå noe sted med det første. Han har vært hjertebarnet mitt i snart åtte år nå, og mye tyder på at han kommer til å være det i all oversiktlig fremtid, på godt og vondt. Og når man er inne på hjertebarn hadde det kanskje vært koselig å tatovere navnene på sine egne barn, eventuelt. Tror ikke jeg ville gjort det da, men kom på det med at noen tatoverer navnet på sin kjære over hele seg, og plutselig slår de opp, og dermed er det ikke så stas med tattis av sin ekskjæres navn lenger. Men barna ens er alltid barna ens, så det alternativet virker en smule mer aktuelt. Er nok for corny for meg, med mindre jeg får EKSTREMT kule unger (noe jeg egentlig går ut fra at jeg gjør), så inntil videre satser jeg på at Arild er det beste valget for meg dersom jeg skulle finne ut at jeg trenger en tattis.
Men det føler jeg ikke at jeg gjør, ennå.
Follow Me!