Rutetid er Pondus-skaper Frode Øverlis vesle sideprosjekt, som sammen med Pondus har blitt en av landets mest kjente og populære serier, og har foreløpig kommet ut i et par egne album og en egen samlebok. Nå har Egmont tatt steget helt ut og laget et helt nytt tegneserieblad som skal komme ut seks ganger i året ledet av Rutetid-vignetten, og fokuset er rettet mot tegneserier i ruteformatet, altså vitsetegninger som ikke går over flere ruter, i samme tradisjon som Larsons Gale Verden. Sistnevnte var også et eget tegneserieblad her til lands inntil nylig, da det ble nedlagt og heller erstattet med det i mine øyne svært skuffende Arne And-bladet, som lignet mindre på et forsøk på å gi den kjente, svenske serien et eget blad enn det virket som en måte å fortsette å trykke opp de ekstremt billige, generiske og kjedelige amerikanske “sitcom-stripeseriene” fra Larsons Gale Verden på. Rutetid-bladet fremstår som et langt mer påkostet, helhjertet, gjennomført og ikke minst vellykket forsøk på å fylle tomrommet etter Larsons frafall i norske seriehyller. Men det er ikke uten sine problemer.

Det første man legger merke til er hvor forseggjort bladet er. Dette er ikke bare en kavalkade av syndikatserier trykt opp på papir for å tjene raske penger, men alle seriene har egne fargebannere på toppen av siden (eller ruten, bladet opererer med rutetall fremfor sidetall), med små bilder av kollektivtransportgrafikk man finner i, du gjettet riktig, rutetidtabeller, subtilt manipulerte til det komiske. Dette hjelper kraftig på presentasjonen, og apropos presentasjon, de forskjellige serieskaperne blir presentert gjennom små miniintervjuer i disse bannerene også, ofte med festlige svar på spørsmålene. Man merker fort at det ikke bare er tegneren bak Rutetid- og Pondus-bladet som er felles for dem begge, men også at det redaksjonelle kryssklippes litt, med Tormod Løkling som redaktør i begge (dersom jeg har tolket kolofonene i de respektive bladene riktig, når Løkling og Øverli er innblandet har det en tendens til å stå masse fjas i disse), og bidragsyterne i Rutetid i stor grad er hentet direkte fra Pondus. Noen nye innslag har man da, de mest prominente må vel sies å være to karer fra Gullrekka på NRK1 på fredagskveldene, Knut Nærum og Fredrik Skavlan, hvorav Nærum stiller opp med en krimgåte og Skavlan bidrar med vitsetegninger. Flere av seriene er som sagt laget av tegnere vi kjenner fra Pondus-bladet, og Kampen Park av Stein-Arne Hove har for anledningen konvertert til et ruteformat med flere ruter laget fra samme utgangspunkt, nemlig vignetten “Du vet det ikke blir noe sex i kveld heller når…”, og hver av rutene er en vitsetegning som fungerer som en fortsettelse på vignetten. Nils Ofstad, kjent fra Pondus med serien Helt Nils, som igjen ER en ruteserie fra før, har nå laget ruter på samme måte som Hove, med vignetter som “Ting du ikke vil høre…” fulgt av vitsetegninger hvor man ser for eksempel en fallskjermhopper i et luftig svev, og hører at fallskjermen revner i det han trekker i snora, og “Ingenting er som påsketur når…”, med vitsetegninger basert på vanlige påskeaktiviteter som hytte- og skiturer.

Men bidragsyterne fra Pondus-bladet har ikke bare laget ruteversjoner av sine hjertebarn, Børge Lund har laget en undervignett av sin stripeserie Lunch, nemlig “Kjell tar ansvar og gjør det kontorsmart”, en serie i helsideformat som også kan beskrives som ” Kjells survival guide for den moderne kontorkungel”. Tore Strand Olsens har både en helsideserie og en mer rutebasert en: Ørn Bjørn & Jørn får et comeback, og “Gjett hvilken film:” er quiz-ruter vi såvidt kunne stifte bekjentskap med i Pondus-bladet for ikke så lenge siden. Zofies Verden av Grethe og Norunn er også på plass, i halvsideformat.

I det hele tatt er bladet fylt til randen med tegneserier av temmelig høy kvalitet, men jeg nevnte også at det ikke er uten sine problemer. Mitt hovedproblem med bladet er alle disse seriene av temmelig høy kvalitet. Nei, det er ikke den høye kvaliteten som er problemet mitt, men heller at de aller, aller fleste seriene ER ruteserier, og spennvidden av unike og originale konsepter blir derfor svært begrenset, til tross for at nesten alle er gjennomført, godt håndverk. I praksis leser man samme serie i nesten hele bladet, bare med forskjellige tegnere og med intetsigende titler som Hurtigmat, Spesielt og Sidespor (ikke ment som kritikk mot selve seriene, undertegnede har spesielt sansen for Ida Larmos Spesielt). Det blir nesten som om Pondus-bladet skulle bestått av nesten bare tegneserier om fotballinteresserte familiefedre som henger på den lokale puben. Noen hederlige unntak er det, som Tore Strand Olsens ruter med quiz-vri og serier som egentlig ikke kan regnes som rene enruterserier i det hele tatt, for eksempel Tom Ostads “Film på fire ruter” og Tor Ærligs “Nye realitykonsepter: Brettspill for livet”. Men det blir på en måte litt lite i den store helheten.

Det andre problemet mitt har også utgangspunkt i noe som egentlig er veldig positivt. Bladet legger ikke skjul på at det er laget med mål om å være en plass for nye, norske tegneserietalenter å boltre seg på, en sjanse for dem til å vise seg frem. Men selv om bladet har et par serier som ikke er ruteserier i det hele tatt, så virker det for meg som at det er ruter de helst ønsker seg. Og det viderefører en litt stygg tendens i norske tegneserieblader: de trykker nesten utelukkende avistrykkvennlige serier, til tross for at de er BLADER, hvor det passer perfekt å boltre seg i formater som ikke egner seg i aviser. Jeg vet ikke om dette er fordi det er fordi de får inn fryktelig få gode bidrag som ikke er i stripe- eller ruteformat, eller fordi det bare er sånn at norske lesere rett og slett foretrekker serier som egner seg i aviser over serier i litt større format. En venn av meg nevnte en gang at stripeserier er tegneseriebransjens svar på popmusikk, og på mange måter er dette en veldig treffende sammenligning.

Nå er det sikkert ikke slik at den jevne leser tenker så grundig over at tegneseriebladene nesten bare består av serier i avisvennlige formater. Det er sikkert ikke så stor etterspørsel blant leserne etter helsidere eller hele historier på to-tre-fire-fem sider, og dermed er det ikke noe marked for det i norske tegneserier. Som tegner av serien Arild kan jeg nok lett oppfattes som bitter og misunnelig fordi ingen blader har hyret inn serien min, som eksklusivt tegnes i helsideformat eller lengre fortellinger, noe jeg har valgt fordi jeg selv trives med å ha plass å boltre meg på når jeg forteller historier, fremfor å kun fokusere helt og holdent ut på en enkeltgag og en punchline. Men jeg tror nok det er mye annet spennende som rører seg utenfor stripe- og ruteformatene i Norge og som dessuten kan ha appell til et massemarked. For selv om det kanskje ikke er et marked for annet enn striper og ruter i norske tegneserier, så føler jeg mer at det kommer av at forlagene ikke satser nok på disse seriene. EON-bladet er veldig fint sånn sett, og trykker opp europeiske albumserier fordelt over flere numre, noe som i mine øyne fungerer helt supert og dessuten føles friskt. Om forlagene i større grad hadde gitt uttrykk for at de ønsker seg serier i litt større formater fra uetablerte serieskapere og satset stort på disse, tror jeg at interessen for slike serier kunne blomstret temmelig fort. Men jeg tviler uansett på at det blir noen revolusjon på dette punktet i tegneserienorge med det første. Jeg er ingen kultursnobb, jeg ønsker meg bare større satsing på mangfold og oppleve at det er sjanse for sånne som meg også.

Sånn det er nå vegrer jeg meg iallefall for å sende inn noen av sidene jeg har laget til de større forlagene, siden det virker som at det er striper og ruter som er de foretrukkede formatene. Det er ikke sikkert det er sånn, for alt jeg vet digger forlagene helsidere og historier over flere sider og gjerne skulle trykt opp flere slike. Men det virker bare ikke sånn akkurat nå.

Til tross, Rutetid-bladet ER et godt produkt. Særdeles gjennomført og med jevn kvalitet på seriene. Og det er et godt tiltak for å gi plass til nye rutetegnere, samtidig som det introduserer den såkalte Pondus-prisen, et stipend på 100.000 kroner som hvert år skal tildeles en lovende serietegner, noe som også må sies å være et godt tiltak, om ikke fantastisk. Jeg regner også med at mange av seriene kjent fra Pondus-bladet først og fremst var med i Rutetid for å sparke det i gang, og at de etterhvert byttes ut med nye talenter. Så jeg skal helt klart følge med videre.